For ikke så lenge siden var Zimbabwe i nyhetene av alle de gale grunnene. Politisk ustabilitet, en statsstøttet klassekamp langs rasemessige linjer og hyperinflasjon var alle grunnene til et land i uorden.
Spol frem til i dag og bildet er helt motsatt. Det er politisk stabilitet i landet med tilbakekomsten av representativt demokrati, samfunnet er mindre splittet enn det var på topp og økonomien har tatt seg opp igjen.
Selv om politikk og sosiologi ikke er våre oppgaver, er det interessant at etter å ha nådd 800%+ årlig inflasjon i 2020, landet ble nettopp hyllet av Verdensbanken for en sterk bedring i grunnleggende økonomiske grunnforhold.
For å finne ut hvordan Zimbabwe oppnådde dette, tar vi et dypdykk i alt makroøkonomi i et forsøk på å lære mer.
1. De tapte årene – 1997-2009
1.1 Ydmyk begynnelse
– Zimbabwe – BNP-veksttrend
Zimbabwe, tidligere Rhodesia, er et landlåst land i Sør-Afrika som oppnådde styre av flertallet i 1980 etter en lang borgerkrig mellom den regjerende hvite minoriteten og den svarte majoriteten av urbefolkningen.
Lancaster House-avtalen, som avsluttet krigen, overførte makten til svart majoritetsstyre samtidig som de bevarte rettighetene til friheten til de hvite grunneierne som, som generasjonsinnbyggere, identifiserte seg som afrikanere og valgte å ikke returnere til Storbritannia.
I de neste 17 årene nøt landet relativ stabilitet fra et politisk og sosialt perspektiv, selv om økonomiske boom- og bustsykluser fortsatte, noe som er vanlig for utviklingsland med høy avhengighet av primærvarer. Dermed dikterte internasjonale priser på mineraler og avlinger den relative økonomiske ytelsen til landet eller den tilbakevendende tørken som ville hemme matproduksjonen totalt.
1.2. Svart november 1997
I november 1997, etter en alvorlig aksjemarked krasj, smittet det svake økonomiske fotavtrykket over i massiv sivil uro. Nøkkelen blant dem som streiket mot alvorlige økonomiske vanskeligheter var veteranene fra landets borgerkrig.
Det er viktig å nevne her at på dette tidspunktet hadde daværende president, Mr. Robert Mugabe, vært ved makten i 17 år. Som den formelle opprørslederen som hadde kjempet på slagmarken og oppnådd det politiske oppgjøret som førte til flertallsstyre, var han en allment respektert skikkelse.
Under hans ledelse hadde krigsveteranene gitt opp våpnene og det ble gjort en betydelig innsats for å reintegrere dem i det økonomiske apparatet, men med begrenset suksess gitt landets ressurser.
Det var da fra en posisjon med svakhet og en antatt trussel fra sin egen maktbase at president Mugabe kunngjorde en økonomisk bistandsprogram for å blidgjøre krigsveteranene. Det eneste problemet var at programmet ville koste 3 % av BNP i form av en engangsbonus!
1.3 Plagsomme 98 og 99
Landet hadde ikke midler til bonusutbetalingen. De forsøkte først å heve det samme gjennom en avgift som ble sterkt motarbeidet av næringslivet.
Deretter begynte de å låne, noe som la press på den zimbabwiske dollaren. Landets finanser fortsatte å bli tappet da det ble med i en multinasjonskampanje i 1998 for den andre kongolesiske krigen. 1999 brakte tørke og offisielle mislighold av statsgjeldsforpliktelser.
1.4. Landreform
Da den økonomiske kollapsen slo ned og antydet enorme politiske omveltninger, avledet regjeringen oppmerksomheten til massene ved å sette i gang en landreformlov, der land holdt av hvite nybyggere skulle omfordeles til svarte bønder. Masseuroligheter fulgte, med hvite nybyggere som flyktet fra landet og internasjonal fordømmelse førte til sanksjoner mot selve landet.
Virkningen på økonomien var ødeleggende, da sanksjoner tørket ut utsiktene til utenlandske direkteinvesteringer. På den annen side falt landbruksproduksjonen da svarte bønder ikke hadde midler eller ekspertise til å drive storskala mekanisert jordbruk og ty til lavavkastningsoppdrett i stedet.
Dette er fordi de fleste landområder hadde blitt voldelig grepet, og de nye svarte "eierne" manglet den riktige dokumentasjonen for å nærme seg banker for arbeidskapital.
1.5. Hyperinflasjon
Fallet i økonomisk produksjon fra sanksjoner og virkningen av den voldelige landreformen tok ytterligere toll på offentlige finanser. Regjeringen tyr til å låne det den kunne, men i stor grad trykke penger.
Virkningen var at fra 2004 til 2009 ble landet fanget i en dyp hyperinflasjonsspiral med inflasjonen som toppet seg på 6,600 % etter noen estimater. Den zimbabwiske dollaren mistet all troverdighet og regjeringen tok til å implementere priskontroll. Dette bare forverret problemet da befolkningen tydde til den uformelle økonomien.
2. Dollariseringens tiår
2.1. Første steg
I 2009 ble de tre politiske partiene i parlamentet enige om å opprette en nasjonal enhetsregjering for å gjennomføre smertefulle økonomiske reformer, mens de håpet at politisk enhet og stabilitet vil skape det ideelle miljøet for å bidra til å gjenopprette økonomien.
Det første skrittet den nye regjeringen tok var i februar 2009 da de legaliserte valutatransaksjoner i den innenlandske økonomien. Virkningen var at innen april 2009 hadde den zimbabwiske dollaren mistet all troverdighet og ble fullstendig suspendert. US$ ble den offisielle valutaen for statlige transaksjoner.
2.2 Innledende virkning
Virkningen av dette grepet var ekstremt positiv. Inflasjonen snudde, banksystemet stabiliserte seg og økonomisk vekst begynte. Men det var også negative konsekvenser:
- Folk fortsatte å være mistroende til bankene og beholdt kapitalen sin i den uformelle økonomien, som fortsatte å være en belastning for offentlige finanser, og tvang regjeringen inn i en betal-som-du-go-situasjon.
- Dette hadde den ekstra virkningen av ekstremt høye renter, ettersom bankene manglet kapital til å låne ut og hjelpe til med å få hjulene i økonomien tilbake.
- Mens US$ fungerte som en offisiell valuta, oppfylte den ikke alle kravene som et pengesystem trenger. Den viktigste blant disse sakene var mynt eller problemet med små kirkesamfunn. I mangel av småpenger ble befolkningen tvunget til å adoptere sørafrikanske randmynter. Rapporter tyder også på bytte av kondomer, mobil sendetid og søtsaker.
- Landet eksporterte ikke akkurat nok til at en jevn strøm av dollar kunne komme inn for å stå for vekst. Derfor begynte befolkningen på uoffisielt grunnlag å handle i andre valutaer, noe som ga opphav til forfalskning.
2.3. Mer av de samme feilene
Etter valget i 2013, preget av påstander om utbredt rigging, vant partiet til Mr. Robert Mugabe et klart flertall med ham valgt som president. Dessverre fortsatte de samme feilene med:
- En rask politikk for urbefolkning av økonomien der alle virksomheter måtte være minst 51 % eid av svarte, noe som øker usikkerhet og hindrer investeringer;
- Dobling av embetsverket for å skaffe arbeidsplasser i et miljø der statskassen ikke tillot en slik forpliktelse. Sluttresultatet var at noen år senere måtte størrelsen på embetsverket kuttes kraftig.
- Ulike forsøk på å gjeninnføre den zimbabwiske dollaren uten nødvendige tillitsskapende tiltak. Resultatet har vært mer usikkerhet og en stor svart økonomi, med fortsatt bruk av US$ som offisiell valuta.
2.4. Kinesiske ouverturer
Ikke alt gikk tapt i løpet av denne tiden. Mugabe-regjeringen, under fortsatt press fra amerikanske sanksjoner, så andre steder etter økonomisk støtte og lyktes til en viss grad.
Dette kom først og fremst fra kinesiske investeringer i Zimbabwes mineraler, landbruk og turisme sektorer. Resultatene har vært oppmuntrende, med alle 3 sektorene som viser en forbedring.
Dette er imidlertid stort sett marginale forbedringer av et ellers stort problem. Dette har faktisk gitt opphav til frykt for at landet reelt sett skal bli en kinesisk koloni.
3. Et glimt av håp
3.1. En skarp økonomisk oppgang
Med hele verden under lockdown, led Zimbabwes økonomi akutt av koronaviruspandemien. Men gitt sin posisjonering som en produsent av primærvarer, så landet en umiddelbar oppgang i formuen.
I henhold til Verdensbanken, vokste økonomien med 5.8 % i 2021 etter en sammentrekning på 6.2 % i 2020. Årsakene som er fremsatt gjør det interessant å lese:
- BNP-veksten ble ledet av en bedring i landbruks- og industrisektorene. Vi vet at jordreformen og lammende sanksjoner hadde ødelagt begge disse sektorene. Her ble det søkt hjelp fra kineserne for å bli frisk, noe som ble hjulpet av store høstinger.
- En nedgang i inflasjonen på grunn av stram pengepolitikk. Høye renter og politiske tiltak bidro til å dempe inflasjonsraten fra 838 % i 2020 til 60 % i 2021.
- Samtidig forsøkte Regjeringen å leve innenfor sine midler ved å følge en ansvarlig finanspolitikk. Ingen av de tidligere utskeielsene ble beskyttet, med utviklingsutgifter motsvart av finansiering.
- Høyere eksport og arbeiderremitteringer hjalp til med betalingsbalansen. Det er generelt to krefter som spiller inn her. Én, i umiddelbar kjølvann av COVID-19-krisen, med verdensproduksjonen på nett igjen, var det stor etterspørsel etter primærvarer, spesielt mineraler. Dette hjalp den zimbabwiske økonomien da etterspørselen og prisene steg. For det andre, på grunn av sperringene, ble utenlandske arbeidere permittert og valgte å reise hjem, så overføringsvolumene var høyere.
- Tilstrekkelige nivåer av vaksinasjon mot koronaviruset gjorde at økonomien kunne fungere uten behov for forstyrrelser fra nedstengninger. Igjen, kineserne var monumentalt hjelpsomme og sjenerøse her.
3.2. Leksjoner
Gjennom historien ser det ut til at Zimbabwes regjerende elite har utfordret konvensjonell tenkning. Dette har vært drevet av makthavernes ønske om å forlenge sitt styre på bekostning av befolkningens større velferd. Det verste er at den revolusjonære tankegangen som eksisterte på 1970-tallet fortsetter å bli misbrukt til drastiske konsekvenser.
Ta for eksempel 1997-bonusen til krigsveteraner. I stedet for å ha gitt etter for deres krav, ville det vært lurt å utlyse nyvalg for saker som disse som ble engasjert som en del av en bredere politisk diskurs.
Det samme gjelder den dårlige rådgivende og dårlig utførte jordreformen. En langt bedre idé ville vært å etablere kooperativer som ville ha oppmuntret til felles eierskap av jord samtidig som de avanserte mekaniserte jordbruksmetodene kunne fortsette.
På samme måte ble internasjonal isolasjon ønsket velkommen av regjeringen som om det var en æresmedalje. Realiteten er at hvis det ikke var for kineserne, ville de ha gått i oppløsning til en enda blodigere borgerkrig.
Igjen, oppdraget til dette innlegget er ikke politisk kommentar. Det er imidlertid ingen holde tilbake når man sier at økonomiske beslutninger ikke skal påvirkes av politikk. Sunn beslutningstaking gjennomsyret av økonomisk teori har vist sine resultater på bare ett år for Zimbabwe. Dette er en alvorlig anklage mot de som styrte økonomien tidligere.
3.3. Fremtiden
Mens nyhetene som kommer fra Zimbabwe har vært positive i det siste, er det alvorlige risikoer som gjenstår. Når lave basiseffekter forsvinner, vil BNP-veksten alltid avta i årene som kommer.
Samtidig vil den nåværende råvaresupersyklusen og den resulterende økonomiske nedgangen igjen påvirke etterspørselen etter landets eksport og legge press på en allerede skjør oppgang. Landet er fortsatt avhengig av kineserne som sin viktigste handels- og investeringspartner, og dets internasjonale isolasjon viser ingen ende.
– Siste inflasjonstall – Reserve Bank of Zimbabwe
Det som trengs er at Zimbabwe sørger for at de ikke fortsetter å gjenta fortidens feil.
Til dags dato har det ikke vært noen tilbakevending til en nasjonal valuta på grunn av tillitsunderskuddet som regjerer.
Denne tilliten må fortjenes igjen. Ellers vil den menneskeskapte økonomiske katastrofen fortsette.
Legg igjen en kommentar